søndag 11. mai 2014

Digitale forskjeller i Skole-Norge


Fra mitt innlegg på TV2Se og les også videoreportasjen og de to andre innleggene. Det er jeg som har vært ansvarlig og kjørt dette prosjektet som blir omtalt på Garderåsen skole. (litt selvskryt).

Jeg kom fra det private næringsliv og inn i skolen i 2001. Da hadde jeg 10 års arbeidserfaring som økonom og hadde brukt PC hele tiden i jobben min. Sjokket var derfor stort da jeg begynte å jobbe som lærer og måtte dele en stasjonær datamaskin med 10 -15 andre lærere. Hvordan skulle jeg da jobbe med planlegging av undervisning, samle stoff fra nettet jeg vil bruke i timene for å gjøre læringen virkelighetsnær og engasjerende? Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi lærer fikk hver vår laptop og vi fikk læringsplattform som kunne benyttes til det administrative arbeidet og delvis til det pedagogiske. Flott tenkte jeg, her skjer det ting, men nei, deretter har det gått med sneglefart hvis man ser skole Norge under ett. Jeg har siden 2006 jobbet med kursing og opplæring av lærere innen pedagogisk bruk av IKT, med fokus på å integrere IKT i undervisningen på en naturlig og tilpasset måte. Dette har jeg gjort ved siden av å være matematikklærer i videregående skole, slik at jeg har kunnet opparbeide meg egen praktisk erfaring og deretter dele dette videre med andre lærere. Jeg har derfor i løpet av disse 8 årene vært innom ulike skoleslag, ulike kommuner, ulike landsdeler og sett enorme forskjeller. Jeg har vært på skoler som er langt fremme som satser stort med engasjerte rektorer i førersete, jeg har møtt digitale ildsjeler på ulike skoler, noen alene og noen med bredere støtte hos kollegiet, skoleledelsen og kommunen. Barn og medier-undersøkelsen 2014, som nylig ble lagt frem av Medietilsynet bekrefter min erfaring. Jeg deler også Petter Bae Brandtzægs bekymring: «Noen skoler er veldig gode på å integrere IKT i undervisningen, mens andre ikke er det. Det er store forskjeller, sier Sintef-forskeren, som kaller utviklingen for urovekkende.»



Det har forundret meg at denne utviklingen har vært mulig i vårt sosialdemokratiske Norge. Da regjering Stoltenberg la frem stortingsmeldingen om digital agenda for Norge i fjor vår, var ikke skolen nevnt. Vår nye kunnskapsminister ser heller ikke ut til å ville legge for mye føringer på dette området.
«Selve bruken av PC i skolen er det opp til kommunene og fylkeskommunene å ta stilling til, men på nasjonalt plan er det vi som lager rammene og læreplanene. I timen er det læreren som bestemmer hvordan en PC skal brukes,» sier Røe Isaksen.


Vi har altså en felles læreplan i Norge, men ingen felles strategi for digitalisering i skolen, slik svenskene nå jobber med.
I lærerutdanningen skjer det dessverre enda mindre enn i skolen, ifølge rapporten fra NIFU, det betyr at vi ikke kan satse på kompetansen til de nyutdannete lærerne heller. En rektor har tatt konsekvensen av det: Rektor tester alle nye lærere i data.


Jeg vil også nevne myten om de digitalt innfødte som "er så gode på data." De er gode på opplasting av videoer, bruke Snapchat, Instagram og Facebook, lage filmer, dele morsomme ting på nett og bruke ulike apper til spill og underholdning. De er gode på PC, nettbrett og smarttelefoner til det som interesserer dem, men så er det engang slik at skolearbeid og læring ikke er like interessant alltid. Hvis de ikke lærer å bruke digitale verktøy til læring, produksjon, utvikling, økt kompetanse, studieteknikk, samarbeid og deling i skolesammenheng, så blir PCen eller nettbrettet en spill- og underholdningsmaskin. Dette viser også forskningen til Blikstad-Balas. "Når elever får anledning til å bruke PC fritt i klasserommet vil måten de bruker utstyret på påvirkes av den praksisen de har utviklet hjemme, og de vil lett oppsøke kilder til underholdning."

Hvis vi sammenligner den analoge verden så kan de fleste barna bruke penn, papir, tegnesaker og bla gjennom en billedbok før de begynner på skolen, noen kan til og med skrive å lese enkle tekster. Det aller fleste mener vel at dette ikke akkurat er nok, vi har så lenge vi har drevet skole jobbet med å utvikle denne kompetansen og gjøre elevene rustet til å møte fremtiden og arbeidslivet som forlanger noe mer enn barnetegninger og spredte ord og bokstaver på et ark. Den digitale fremtiden er ikke akkurat enklere, snarere mer kompleks og i stadig utvikling. Våre elever trenger ferdigheter for det 21. århundre. Tony Wagner, direktør ved Harvard har skrevet "The Global Achievement Gap: Why Even Our Best Schools Don't Teach The New Survival Skills Our Children Need - and What We Can Do About It" (2008). Vi må huske at vi utdanner elevene til et arbeidsliv som er i rask endring og til yrker som kanskje ikke eksisterer enda. Hvilke egenskaper trenger de? Wagner snakker om 7 ferdigheter:
1. Kritisk tenkning og problemløsing.
2. Samarbeid på tvers av nettverk
3. Fleksibilitet og tilpasningsevne.
4. Initiativ og entreprenørskap.
5. Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
6. Kunnskaper i å analysere informasjon.
7. Nysgjerrighet og fantasi/ kreativitet.

Til dette trenger vi å bruke teknologi, mange har en feilaktig oppfatning om at teknologien skal komme i tillegg til alt annet de skal lære på skolen, men den skal integreres naturlig inn og da må vi være villig til også å tenke nytt når det gjelder organisering av læring og undervisning. Mitt ønske er at disse ferdighetene ble lagt til grunn for en nasjonal strategi, som jeg kanskje bare kan drømme om.

Av mangel på nasjonal strategi, så kan alternativet være å "arrestere" skoleledere/eier for brudd på Opplæringesloven § 1-1:
Formålet med opplæringa «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.»

Det er vanskelig å åpne døren mot verden med PC/nettbrett eller mobil innelåst i skapet.

fredag 10. januar 2014

Nok et innlegg om IKT, skole og læringsliv


Ungehøyre vil kutte ut data skole fordi PCen brukes feil! Dette kunne vi lese i romjulen i Dagbladet. Hadde man delt ut biler til alle og ikke sørget for opplæring, trafikkregler og reguleringer hadde det vært et ønske om å kutte ut bilen også, tror jeg. Videre tenker jeg, er det virkelig mulig? Skal jeg i det hele tatt engasjere meg? AUFengasjerte seg, selvfølgelig, men så blir det en diskusjon om hvem som satser mest penger. Det er ikke bare penger det handler om, det handler om innstillinger, holdninger og at IKT-bruken i skolen må settes i system.

Det er tverrpolitisk enighet om at Norge må satse på kunnskap, i Norge må vi tenke innovativt, vi må ha noe å leve av etter oljen. Dette gjentas stadig i den offentlige debatten. Da trengs ferdigheter for det 21 århundre, samarbeid, kunnskapsbygging, problemløsning, kommunikasjon og digitale ferdigheter realiserer de andre.

Hvis vi i dag lurer på noe, ønsker å lære noe, bruker vi Youtube og finner instruksjonsvideoer, vi har lenge hørt om unge som har lært å spille gitar, skifte motordeler, knytte slips etc. Eksplosjon av eldre på internett kunne vi leseom i 2008, når eksplodere IKT bruk i skolen? Bestemor har snakket med barnebarn på Skype, men i skolen brukes ikke Skype til for eksempel differensiering, tilbud til barn med kroniske lidelser med mye fravær. Klart det brukes, noen steder, men det er ingen normal standard, det er heller ingen normal standard at man deler dokumenter med andre og skriver sammen uavhengig av tid og sted. Vi har så mange muligheter nå til å tilpasse undervisningen til alle de forskjellige elevene vi har, men det er ikke satt i system, det blir så helt tilfeldig. Skal vi fortsette å jobbe tradisjonelt og akademisk med å forelese og mate elevene med innhold fra bøkene, be de gjenta å reprodusere mens stadig flere faller av underveis? I dagens komplekse verden kreves det selvstendige tenkere og elever som kan ta ansvar for egne liv, arbeid og livslang læring. Det enkelte individ må selv overvåke eget arbeid og bruke tilbakemeldinger for å utvikle og forbedre arbeidet sitt.

«Vi lurer oss selv hvis vi tror det er moderne undervisning å la elever sitte fritt og skrive notater med hver sin PC», sier Mathilde Tybring-Gjedde (21) fra Oslo Unge Høyre. De fleste er nok enig i denne uttalelsen, og dessverre er dette denne bruken vi ofte ser i skolen. Pc-en blir da en veldig dyr skrivemaskin, arkiveringssted og oppslagsverk, hvis det er kun det den brukes til. Dessverre er det slik bruk som ofte får oppmerksomhet og ikke den skapende, engasjerende og aktive bruken med deling, samarbeid og kunnskapsbygging.

Unge Høyre oppfordrer også Røe Isaksen til å kartlegge skolenes IKT-bruk. Til orientering så gjennomføres slik kartlegging årlig gjennom IKT-senterets Monitor undersøkelse. Monitor 2013 som ble lagt frem i desember 2013 viser dessverre en nedgang i IKT-bruk. Den påståtte sammenhengen Unge Høyre nevner mellom IKT-bruk og dårligere PISA resultater passer derfor dårlig inn. Det er også vesentlig å poengtere at PISA kartlegger ikke nivået på elever i videregående skole, der alle har PC, den kartlegger elevenes kunnskaper når de går i 10. klasse, etter 10 års skolegang med relativt beskjeden IKT-bruk, ifølge samme undersøkelse. Så kanskje er det motsatt?

En annen undersøkelse, Sammenhengen mellom IKT-bruk og læringsutbytte (mai2013) (SMIL), viser at der IKT blir brukt på en pedagogisk måte og lærerne har tilstrekkelig kompetanse, gir det økt læring. Samtidig viser den også at god klasseledelse er avgjørende for godt læringsutbytte i den digitale skolen.

Web2.0 og sosiale medier åpner for samarbeid og kommunikasjon som selvsagt frister mange elever til utenom faglig arbeid. Derfor er det ekstremt viktig å ha tydelig klasseledelse samtidig som læreren må tørre å bruke digitale samarbeidsarenaer til skolefaglig arbeid. Det er en kjent innenfor sosiokulturelt læringssyn (bla. Vygotsky, Dewey) at aktivitet, samarbeid og kommunikasjon øker elevenes læring. I dag har vi enormt mange flere muligheter til dette ved hjelp av datateknologien.

Læringslivet og lærerlivet

8. januar i år foregikk årskonferansen til NHO: Læringslivet. Takket være internett og streaming kunne jeg følge den i sin helhet. Røe Isaksen avslutter sitt innlegg på NHO's årskonferanse med å si at man lever bare så lenge man lærer! Flott, han vil også la lærerne få leve ved at de skal få etter- og videreutdanning i IKT-bruk. (Men kanskje ikke nok til alle.) Et viktig poeng er at lærere skal bli gode digitale IKT-brukere, ikke bare for å mestre egen arbeids hverdag, slik som i alle andre yrker, men de skal også formidle dette videre. De trenger derfor grundigere opplæring med oppfølging over en periode. Det holder ikke med et tilfeldig dagskurs i ny og ne, for deretter å entre klasserommet alene med ansvar for opplæring og klasseledelse av 25 barn bak hver sin PC. En vanlig kontoransatt kan sitte med brukermanual, ringe support, spørre en kollega når noe ikke virker slik det skal eller man ikke finner ut av hvordan noe virker. Det er ikke like enkelt i klasserommet. Litt famling fra lærernes side, så blir det fort uro. Jeg opplever ofte at man kan få hjelp av elevene, men det er et begrenset område de behersker selv om «de har mer kjennskap til internett», ref Røe Isaksen i artikkelen i Dagbladet i etterkant av ungdompartiets uttalelser. Den digitale utviklingen går så raskt, så det vil nok alltid være noe nytt som dukker opp, men det er sentralt at lærerne føler seg digitalt komfortable, at de har digital selvtillit i møte med elevene.

Samtidig støtter jeg ikke kunnskapsministeren når han understreker at hvordan PC-er blir brukt må være opp til hver enkelt skole og lærer. «Selve bruken av PC i skolen er det opp til kommunene og fylkeskommunene å ta stilling til, men på nasjonalt plan er det vi som lager rammene og læreplanene. I timen er det læreren som bestemmer hvordan en PC skal brukes.» Det er ikke så enkelt, fordi læreplanene er ikke tydelige nok, de er ikke fulle av forslag og ideer, de tar ikke høyde for at det har skjedd mye siden de ble utarbeidet. Skolene trenger noe mer, de trenger en forståelse av hva vi skal bruke teknologien til og hvordan vi kan bruke den. Det finnes mange flotte pilotprosjekter, men det stopper der. Hvor mange har ikke vært med på en pilot? Hva skjer etterpå? Blir noe gjennomført i stor skala? Er det et system for at over 400 kommuner deler sine erfaringer og at noen sier at dette bør andre også gjøre? Se for eksempel Tromsø kommune, der skjer det mye. Virkelig et eksempel for andre kommuner til etterfølgelse. For de som gidder, sammenlign denne planen fra IKT-senteret med Tromsø sin nettside. Kan man ikke få et system der man lærer av de beste. Utviklingen skjer så raskt at hver kommune eller fylkeskommune kan ikke sitte å finne på alt selv. På nasjonalt plan mener jeg at noen må ta et ansvar for delingen, rådgiving, retningslinjer, kjøreregler, forventninger og krav. Jeg får omtrent like få elever i klassen min på vg1 i dag som ikke kan bruke regneark som jeg fikk for 10 år siden og nesten ingen kjenner til digitale samarbeidsarenaer for deling og samhandling. De kjenner itslearning og kan laste opp filer og svare på digitale tester, men det kaller jeg ikke digital kompetanse, det er digitale arkiveringsrutiner og punchearbeid som tilhører digitale ferdigheter før 1994.

I en 18 år gammel Rapport fra Statssekretærutvalget for IT: Den norske IT-veien bit for bit (1996), står det blant annet at bruk av informasjonsteknologi som pedagogisk hjelpemiddel må følges opp med systematisk arbeid med pedagogisk teori og praksis på området. Hvor ble det av systematikken og oppfølgingen? Det var Arbeiderpartiet som satt i regjering da, men tror de glemte fortsettelsen eller iverksettelsen. Kanskje noe for Høyre å ta tak i?

Skal elever i den norske skolen være prisgitt sin kommunes lokale satsinger eller sin skoles lokale lærer-ildsjel innenfor IKT? I Vågå kommune har man satset på en PC til hver elev gjennom hele skoleløpet. Samtidig har de satset på grundig opplæring av elever og lærere. Det holder ikke med kun satsing på PC og interaktive tavler, det visste de allerede i 1996. «Det er langt fra tilstrekkelig bare å plassere ut datamaskiner i klasserom og håpe at man skal finne frem til nyttige anvendelser.» (Fra samme rapport som nevnt over).

Lærerutdanningen

"Utvikling av profesjons faglig digital kompetanse er gjennomgående svakt forankret i ledelsen av lærerutdanningene, og de fleste utdanningene mangler en helhetlig tilnærming til utvikling av slik kompetanse", kan man lese i en rapport fra NIFU om IKT ilærerutdanningen (mai 2013). Foreningen "Lær kidsa koding" er ett flott tiltak fra engasjerte ildsjeler. Kan myndighetene ta ansvar for at lærerne også lærer koding? Det må inn i lærerutdannelsen, ikke bare sånn litt tilfeldig blant noen ildsjelstudenter ved lektorutdanningen irealfag ved NTNU, Programmering og skikkelig grundig digital kompetanse må på plass i all lærerutdanning.


En kollega og jeg har vært i kontakt med Senter for IKT i utdanningen og presentert et digitalt pedagogisk læringsopplegg som enkelt kan introduseres i lærerutdanningen. Hvilke tilbakemeldinger har vi fått? Jo da, flott tiltak, gode ideer, meget interessant, og så skjer det ikke noe mer. Eller jo faktisk, etter tre måneder kommer en mail hvor de nevner at de prøver å koble oss på «lærerutdanninger de møter» og avslutter med at vi har ikke glemt dere. Det vitner dessverre ikke om systematikk og oppfølging. Av og til føler jeg at sakte-TV-trenden også preger læringslivet. Norge kan ikke basere IKT-opplæringen i skolen på kun ildsjeler, hvis man skal nå målene politikerne har satt seg om kunnskapssamfunnet.

tirsdag 19. november 2013

Læring, IKT og deling


Blogginnlegg i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling. Tema er  Læring og IKT. Det har jeg for så vidt skrevet mye om før (det meste av bloggen handler om det). Velger derfor vinklingen Læring, IKT og deling.

NDLA.no er en nettressurs som dekker mange av fagene i videregående skole, ikke like godt likt av forlagene, fordi innholdet er gratis for elever og lærere, plattformen er finansiert via fylkeskommunene. NDLAs innhold som er produsert av frikjøpte lærere (altså lærere som er midlertidig ansatt hos NDLA for å utvikle fagressurser).

NDLA har også delingsarena, der enhver lærer kan velge å dele sitt undervisningsopplegg, dette er flott. Denne digitale tjenesten gjør at en lærer som har laget et spennende undervisningsopplegg kan dele dette med resten av landets lærere. For at siden skal være levende må den bli brukt, både av "delere" og brukere, det er derfor viktig at lærerne bruker den og at nye lærere blir kjent med den.

Del og bruk er en annen samhandlingsarena for lærere som er mer enn bare fagressursdeling. Denne har nå IKT-senteret tatt tak i, slik at den kan driftes med offentlig støtte, da får vi håpe at den kan fungere etter intensjonen om å være en delingsarena for lærere tilknyttet hele opplæringsløpet. "Del det du har og bruk det du får", opprettet av min kollega på Sandvika Ingunn Kjøl Wiig i 2008. Vi kan jo ikke basere den digitale utviklingen i skolen kun på ildsjeler, som Krokan skriver i Smart læring. Den plattformen brukes til alt fra faglige og pedagogiske diskusjoner, erfaringsdeling, refleksjoner, tips og triks når det gjelder IKT, informasjon om trender og utvikling. Hver lærer får utvidet sitt lærerværelse og får flere kollegaer å samarbeide med.

I små fag kan det være gull verdt, da har man ofte ingen andre kollegaer på skolen å dele ideer og undervisningsopplegg med, slik at man blir litt ensom i arbeidet sitt. Verden går fremover, det kan være nye temaer som dukker opp som man tenker at kan passe fint til et læringsmål. Læreboken har jo de samme oppgavene år etter år, uavhengig av verdensøkonomien, oljeprisen, katastrofer, tyfoner, ny forskning, nye digitale verktøy etc. Slik vil undervisningen kunne bli mer spennende.

Det finnes etter hvert mange arenaer  innenfor skolesektoren; moava.org, utdanning.no, nrk.no/skole, leverandører til skolemarkedet har sine sider, for en stakkars lærer kan det bli mange steder å forholde seg til.  Skikkelig oversikt får man nok aldri, i og med at det er så utrolig enkelt nå å opprette egne delte blogger/wikier og at alle tilbydere har sine sider. Det viktige er at læreren finner seg  sine områder og orienterer seg ut fra dem. Når man plutselig har hele verden tilgjengelig i klasserommet så er det en kunst å plukke det man trenger.        

Derfor ser jeg det som en viktig oppgave at noen prøver å holde tak i noe.  Sider som Ndla og DelogBruk er i dag to store nettverk, som gjerne lenker videre til andre gode ressurssider som nevnt i avsnittet over. Målet er da at det beste innholdet kommer frem ved hjelp av favorittmerking og likes og at det skal være søkbart og enkelt tilgjengelig for alle.   Det som da er viktig er at lærerutdanningen og skoleeiere støtter opp under det arbeidet som blir gjort, slik at lærerne finner frem til det de trenger på en rask og effektiv måte og at de beste ressursene blir samlet, delt og vedlikeholdt. Dette skaper nettverkseffekter og utvikler der Hagel, Brown og Davidson (2012) kalte The Collaboration Curve, samhandlingskurven (Krokan 2012) som gjør at vi lærer raskere. Helt logisk, unødvendig at alle skal bruke tid på det samme.

Nettsiden fyr.ndla.no gir enhver lærer anledning til å dele og bruke undervisningsopplegg innenfor matematikk, norsk, naturfag og engelsk som passer til de mangeulike  yrkesfagene. Denne portalen er et eksempel på en side skoleeiere bør oppfordre sine ansatte til å benytte. Dessverre er det slik at noen skoleeiere forelsket seg veldig i læringsplattformene da de kom og fortsetter å henvise til deling innenfor et lukket område med tilgang kun for ansatte i samme fylkeskommune. Slik blir det liten utvikling av og  store transaksjonskostnader. Stort sett finner man ingenting andre har delt, da det ikke er søkbart eller tagget. Det ender med at man bruker det man har og ikke deler noe, fordi man raskt forstår ut fra egne erfaringer at det ikke vil bli brukt. Det er vanskelig å finne aktuelle ressurser når man må åpne alle mappene for å finne noe. Det er som å sette strøm på  gamle metoder. (Sitat June).

lørdag 16. november 2013

Delingsøkonomi


Denne bloggposten skrives i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling.Tema er delingsøkonomi.
 
Internett gjør at det er mye enklere å tilby delingstjenester. Det finnes nettbaserte "Torg" for å tilby ulike tjenester for eksempel overnatting privat (Airbnb) og frakt  (Easybring) . I artikkelen fra Financial Times blir dette problematisert fordi mye av disse tjenestene blir etter hvert i grenseland mellom å tilby vennetjenester og det å drive økonomisk business. Hvor går grensen? For å frakte folk skal man ha løyve, hotellmarkedet er regulert med lover og regler. Hva med forsikring og rettigheter etc.? Airbnb og Easybring tar seg av sistnevnte og reduserer risikoen ved slike tjenester, men det blir en annen type konkurrent for transportselskapene og overnattingsstedene.
 
 I artikkelen nevnes det at om en 10 års tid så handler det ikke om å eie alt selv, men ha tilgang til for eksempel bil når man trenger det. Dette vil jo på sikt medføre redusert forbruk, færre kjøper bil,  verktøy eller andre kostbare bruksgjenstander. Dette medfører lavere økonomisk vekst, men er positivt sett fra et miljøperspektiv. Den økonomiske utviklingen i Kina for eksempel medfører at Kina kommer opp vårt nivå når det gjelder forbruk. Dette vil ikke være bærekraftig. Så kanskje tvinger det seg naturlig frem denne delingsøkonomien, hvordan veksten og velferdsstaten skal opprettholdes blir da en utfordring.

Det å eie ting i dag gir ofte ikke så høy status som tidligere. På 60 tallet var det færre tilbydere, mindre å velge mellom, status å eie. Nå kan "alle" eie "alt", altså ingen status lenger.

Interessant artikkel i Asker og Bærums lokalavis Budstikka om samkjøring. Hvis noen hadde foreslått samkjøring for 20-30 år siden,   så ville folk tenkt stakkars, har du ikke råd til bil du da? Eller har ikke familien to biler? (80-90-tallet) vi kan jo alltids hjelpe deg. Dette er igjen positivt for miljøet, for andre bilister men kanskje ikke for kollektivselskapene (men kanskje er det ikke noe alternativ).

Ungdom på 18-20 som kjører "pirat",  er også i grenseland. De legger ut på FB: "Jeg kjører i kveld."  Såpass mange gjør det, slik at det er etablert en standard hva det skal koste. Tjenere da taxinæringen mindre penger?

 Alternativet hadde kanskje ikke vært taxi(for dyrt for de unge), men buss/bane,  foreldre som henter, eller at en av ungdommene holder seg edru og kjører, og hvis han gjør det, ja da kjører han like gjerne flere den kvelden, altså "piratkjøring" . For politiet er det ok, ungdom blir fraktet trygt hjem, foreldre er fornøyd og ungdom er fornøyd. Det man i samfunnsøkonomien vil kalle paretooptimalt. Bortsette fra at kanskje trafikkselskapene tjener mindre, men det er nok marginalt, ofte er dette etter at buss/bane har sluttet å gå. I perioder med høy etterspørsel etter taxi, jul etc., er det voksne selv som benytter seg av dette, barns venner etc. Jeg skriver pirat i anførselstegn. Da dette kan betraktes som vennetjenester, ungdommen ønsker ikke kjøre ukjente eller sitte på med ukjente, derfor blir det kun venner eller kanskje venners venner for å føle seg trygge.

 Kanskje går verden litt tilbake, redusert forbruk, lavere vekst, eie mindre, mer byttehandel. Positivt for miljøet men en utfordring for opprettholdelse av dagens velferdsstat.

torsdag 17. oktober 2013

Digitale commoditytjenester

Denne bloggposten skrives i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling.

Commodities blir også kalt substitutter. Det er varer som kan erstatte hverandre. De dekker samme behovet hos kunden, tradisjonelt eksempel  er epler og andre jordbruksvarer. Det vi ser er at tilbydere i økende grad prøver å lage sine produkter unike på en eller annen måte, slik at de ikke så lett kan erstattes. Det som særpreger commodities er at det er stor konkurranse og dermed sterkt prispress, slik at man hele tiden søker og effektivisere produksjonen og redusere produksjonskostnadene.

Når det gjelder digitale tjenester så er grensekostnaden for å produsere en enhet mer tilnærmet lik null. For eksempel når man selger lisenser på programvare, sende sms eller legge ut bilder på Instagram,  Arne Krokan( 2013).

Hva da med undervisning? Tidligere har alle elever som ønsket å ta opp igjen fag eller ta tilleggs fag stort sett  basert seg på private skoler/privat undervisning, dvs betalt for dette. Nå kan de finne gratis nettbasertvideoundervisning . Selvstendige og motiverte  elever kan nå følge ressurser som lærere har lagt ut. Hva da med de som baserer seg på å ta penger for tilsvarende, eks  Gotime?

Det er klart de som skal ta seg betalt må tilby noe ekstra. Det de kan tilby er individuell veiledning, oppfølging, personlig tilbakemelding osv. Det er en tjeneste som tvilsomt kan bli commodity. I fremtiden vil man derfor ha et meget stort behov for engasjerte, dyktige pedagoger som ser den enkelte  elev, kan gi faglig relevant tilbakemelding, veilede og tilrettelegge.

 Alle felles forelesninger i skolen kan bli commodities. Dette kan ha positive effekter ved at veiledere kan hjelpe den enkelte elev å finne nettbaserte  forelesninger som passer akkurat denne eleven, på det nivået han er nå, den målformen han måtte ønske og  den progresjonen han trenger. På denne måten kan man oppnå bedre tilrettelegging  for den enkelte elev uten å trenge flere kvalifiserte lærere.  Læreren bruker kun tiden sin på elevveiledning.  Den store utfordringen er  å få implementert dette inn i dagens skole.  Dette må organiseres og tilrettelegges og ikke minst kontinuerlig oppdateres. Aktører som henvender seg til det private markedet eks Facebook, Google etc, kan finansiere sitt arbeid med reklameinntekter. I skolen er ikke det tillatt med reklame. Så  når dette blir commodities så må det offentlige inn, utdanning skal være gratis i Norge. På sikt vil dette likevel kanskje lønne seg. Vi har for få kvalifiserte lærere og utviklingen er ikke oppløftende, googler man lærermangel så viser ulike kilder mangel på mellom på 11 000 - 18 000 i 2020 (ulike beregninger avhengig om man er i opposisjon eller ikke). Dessverre tryller vi ikke frem 18 000 slike som denne Dagbladreportasjen viser.  Erstatter vi lærerens forelesningtid med engasjerende videoer, så frigjør vi lærerressurser.


Mange av forelesningressursene ligger allerede ute, det offentlige  må bevilge midler til å samle og dele dette fortløpende, samt få produsert innhold der man mangler, ved å engasjere dyktige formidlere.  Vi har allerede NDLA som plattform for deling. Det er selvsagt ingen liten jobb, men du verden for en spennende skole man kunne fått:  Se for deg statistikk med HansRossling , fysikk med HaraldEia eller  Karsten Alnæs i historie.  

tirsdag 24. september 2013

Transaksjonskostnader

I forbindelse med at jeg tar faget Teknologiendring og samfunnsutvikling på NTNU, er vi blitt bedt om å opprette en blogg og å skrive et blogginnlegg. Jeg har denne bloggen fra før av, så derfor bruker jeg denne til dette fremover.

Første oppgave er å forklare hva transaksjonskostnader er og skrive om hva som har senket mine transaksjonskostnader. Transaksjonskostnader er de reelle utgiftene man har i forbindelse med å kjøpe av en vare eller tjeneste (reiseutgifter til ulike butikker). Det er også tidsaspektet det tar å skaffe seg varen, fra man begynner å vurdere ulike typer og hele veien gjennom beslutning og også etterpå for å finne ut hva man har kjøpt og i verste fall klage på varen eller tjenesten hvis den ikke holder mål.

Transaksjonskostnadene er blitt redusert når vi kan bruke nettet. Mange tjenester som finn.no, Tripadvisor, anbefalt.no, Mittanbud.no , Easybring, hotels.com etc. har spart tid for forbrukere når de skal gå til innkjøp av varer og tjenester. På den annen side så er det en tidstyv også. Når man først går inn på disse sidene, finner man kanskje noe man ikke trenger, drømmer seg bort på feriereiser man ikke har råd til, i tillegg blir man kanskje litt usikker. Anbefalinger fra andre på nett, kan man stole på det, ulik smak, tilfeldige hendelser? Hvor mange har gitt anbefaling? (litt smart å tenke statistisk utvalg). Kanskje best å bruke "gamle-metodene": Ring en venn man vet man kan stole på som har benyttet en dyktig håndverker eller vært på ferie på ditt planlagte reisemål. Direkte kontakt med et "sannhetsvitne". Uansett tilbudet av varer og tjenester er enormt i vår tid, så det er mer krevende å skaffe seg oversikt. På 50-60 tallet var folk sjeleglad for å greie å skaffe seg en bil eller telefon, mens nå er det en jungel der ute. Derfor kan vel dette kalles teknium at det oppstår slike tjenester,  Kevin Kelly, What Technology Wants (2010).


tirsdag 20. november 2012

Hvem skal undervise i matematikk?

Svaret er enkelt, synes jeg. Lærere som er flinke i matematikk, har fordypning i matematikk i studiet sitt og som liker matematikk. Det bør gjelde for hele skolesystemet. Dessverre har vi da ikke nok kvalifiserte matematikklærere. Da må det gjøres mer attraktivt å være matematikklærer i grunnskolen. Bruk ressursene på det og ikke på støtteundervisning, ekstrakurs og kartleggingstester på lærerskolerstudenter som har strøket!

Det er flott med fokus på matematikk. vi trenger alle å kunne matematikk, inntil et visst nivå. Kanskje vi skal skille på det at Norge trenger flere ingeniører på den ene siden og at alle bør mestre sin egen hverdag med de beregningen de trenger for å klare seg på den andre siden. Hvorfor er det slik at alle lærere skal kunne undervise i matematikk i grunnskolen?

Tenk deg et helt annet scenarie, som vi aldri har hørt om:
Du må ha ekstraundervisning i dans og jeg må ha støttetimer i sang. Kanskje har vi slitt med dette gjennom hele skolesystemet. Vi har fått hjelpelærer, vi har vært gjennom NyGiv, men ingenting fungerer, du og jeg måles og testes. De danse- og sanglærerne vi har hatt har ikke hatt noen særlig interesse for fagene og de er veldig avhengig av bok og støtte for å hjelpe oss. De virker rett og slett umusikalske. De praktiske prøvene vi har viser liten eller ingen utvikling. Stadig like nedslående, du sliter med rytmen og jeg synger fremdeles like skjærende falskt. Hvordan er vår selvfølelse når vi går ut av 10.? Selvsagt relativt lav. Kanskje er den ekstra lav fordi dette samfunnet er så opptatt av at alle er kunstnere, alle bør kunne noe praktisk -estetisk. Men du og jeg er bare opptatt av teoretiske fag og jeg liker best å regne matematikkstykker.

Hva skjer når vi begynner på videregående? Jo, en av oss faller fra, for vi er jo ikke særlig gode i kunst og håndverk heller. Etter år med nederlag så blir sangtimene på videregående dråpen som får det hele til å renne over. Det ble jo ennå mer fokus på kunst og kultur! En av oss hangler i gjennom og greier akkurat den 3'ern i sang eller dans som skal til for å komme inn på lærerskolen. Jippi!

Men lærerskolen er tøff! Sang, dans og forming her også. Ryktene går om at regjeringen har foreslått ekstra fokus på at alle kan synge! Trenger bare flere kurs og målinger. Å nei! Vi som hadde håpet at vi kunne fokusert på det vi var best på; de fagene vi liker å jobbe med. De teoretiske fagene. Da ville vi blitt dyktige og engasjerte lærere innenfor våre fag, slik at den oppvoksene generasjon ville fått faglig engasjerte lærere gjennom hele grunnskolen. Lærere som ikke har trengt å pugge utenatt en metode de må støtte seg 100% til. De vil få lærere som er trygge i faget sitt og som mestrer å veilede, engasjere og utforske faget sammen med elevene med et mangfold av metoder og nok av verktøy i verktøykassen.