søndag 11. mai 2014

Digitale forskjeller i Skole-Norge


Fra mitt innlegg på TV2Se og les også videoreportasjen og de to andre innleggene. Det er jeg som har vært ansvarlig og kjørt dette prosjektet som blir omtalt på Garderåsen skole. (litt selvskryt).

Jeg kom fra det private næringsliv og inn i skolen i 2001. Da hadde jeg 10 års arbeidserfaring som økonom og hadde brukt PC hele tiden i jobben min. Sjokket var derfor stort da jeg begynte å jobbe som lærer og måtte dele en stasjonær datamaskin med 10 -15 andre lærere. Hvordan skulle jeg da jobbe med planlegging av undervisning, samle stoff fra nettet jeg vil bruke i timene for å gjøre læringen virkelighetsnær og engasjerende? Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi lærer fikk hver vår laptop og vi fikk læringsplattform som kunne benyttes til det administrative arbeidet og delvis til det pedagogiske. Flott tenkte jeg, her skjer det ting, men nei, deretter har det gått med sneglefart hvis man ser skole Norge under ett. Jeg har siden 2006 jobbet med kursing og opplæring av lærere innen pedagogisk bruk av IKT, med fokus på å integrere IKT i undervisningen på en naturlig og tilpasset måte. Dette har jeg gjort ved siden av å være matematikklærer i videregående skole, slik at jeg har kunnet opparbeide meg egen praktisk erfaring og deretter dele dette videre med andre lærere. Jeg har derfor i løpet av disse 8 årene vært innom ulike skoleslag, ulike kommuner, ulike landsdeler og sett enorme forskjeller. Jeg har vært på skoler som er langt fremme som satser stort med engasjerte rektorer i førersete, jeg har møtt digitale ildsjeler på ulike skoler, noen alene og noen med bredere støtte hos kollegiet, skoleledelsen og kommunen. Barn og medier-undersøkelsen 2014, som nylig ble lagt frem av Medietilsynet bekrefter min erfaring. Jeg deler også Petter Bae Brandtzægs bekymring: «Noen skoler er veldig gode på å integrere IKT i undervisningen, mens andre ikke er det. Det er store forskjeller, sier Sintef-forskeren, som kaller utviklingen for urovekkende.»



Det har forundret meg at denne utviklingen har vært mulig i vårt sosialdemokratiske Norge. Da regjering Stoltenberg la frem stortingsmeldingen om digital agenda for Norge i fjor vår, var ikke skolen nevnt. Vår nye kunnskapsminister ser heller ikke ut til å ville legge for mye føringer på dette området.
«Selve bruken av PC i skolen er det opp til kommunene og fylkeskommunene å ta stilling til, men på nasjonalt plan er det vi som lager rammene og læreplanene. I timen er det læreren som bestemmer hvordan en PC skal brukes,» sier Røe Isaksen.


Vi har altså en felles læreplan i Norge, men ingen felles strategi for digitalisering i skolen, slik svenskene nå jobber med.
I lærerutdanningen skjer det dessverre enda mindre enn i skolen, ifølge rapporten fra NIFU, det betyr at vi ikke kan satse på kompetansen til de nyutdannete lærerne heller. En rektor har tatt konsekvensen av det: Rektor tester alle nye lærere i data.


Jeg vil også nevne myten om de digitalt innfødte som "er så gode på data." De er gode på opplasting av videoer, bruke Snapchat, Instagram og Facebook, lage filmer, dele morsomme ting på nett og bruke ulike apper til spill og underholdning. De er gode på PC, nettbrett og smarttelefoner til det som interesserer dem, men så er det engang slik at skolearbeid og læring ikke er like interessant alltid. Hvis de ikke lærer å bruke digitale verktøy til læring, produksjon, utvikling, økt kompetanse, studieteknikk, samarbeid og deling i skolesammenheng, så blir PCen eller nettbrettet en spill- og underholdningsmaskin. Dette viser også forskningen til Blikstad-Balas. "Når elever får anledning til å bruke PC fritt i klasserommet vil måten de bruker utstyret på påvirkes av den praksisen de har utviklet hjemme, og de vil lett oppsøke kilder til underholdning."

Hvis vi sammenligner den analoge verden så kan de fleste barna bruke penn, papir, tegnesaker og bla gjennom en billedbok før de begynner på skolen, noen kan til og med skrive å lese enkle tekster. Det aller fleste mener vel at dette ikke akkurat er nok, vi har så lenge vi har drevet skole jobbet med å utvikle denne kompetansen og gjøre elevene rustet til å møte fremtiden og arbeidslivet som forlanger noe mer enn barnetegninger og spredte ord og bokstaver på et ark. Den digitale fremtiden er ikke akkurat enklere, snarere mer kompleks og i stadig utvikling. Våre elever trenger ferdigheter for det 21. århundre. Tony Wagner, direktør ved Harvard har skrevet "The Global Achievement Gap: Why Even Our Best Schools Don't Teach The New Survival Skills Our Children Need - and What We Can Do About It" (2008). Vi må huske at vi utdanner elevene til et arbeidsliv som er i rask endring og til yrker som kanskje ikke eksisterer enda. Hvilke egenskaper trenger de? Wagner snakker om 7 ferdigheter:
1. Kritisk tenkning og problemløsing.
2. Samarbeid på tvers av nettverk
3. Fleksibilitet og tilpasningsevne.
4. Initiativ og entreprenørskap.
5. Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
6. Kunnskaper i å analysere informasjon.
7. Nysgjerrighet og fantasi/ kreativitet.

Til dette trenger vi å bruke teknologi, mange har en feilaktig oppfatning om at teknologien skal komme i tillegg til alt annet de skal lære på skolen, men den skal integreres naturlig inn og da må vi være villig til også å tenke nytt når det gjelder organisering av læring og undervisning. Mitt ønske er at disse ferdighetene ble lagt til grunn for en nasjonal strategi, som jeg kanskje bare kan drømme om.

Av mangel på nasjonal strategi, så kan alternativet være å "arrestere" skoleledere/eier for brudd på Opplæringesloven § 1-1:
Formålet med opplæringa «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.»

Det er vanskelig å åpne døren mot verden med PC/nettbrett eller mobil innelåst i skapet.